Iblant føles det som om dei orda ein har ikkje er store nok for det som hender i verda.
Katastrofe? Det ordet brukes om "å tape ein fotballkamp mot eit mykje dårligare lag."
...
I dag var det eit jordskjelv i byen Christchurch i New Zealand. Eit jordskjelv som i seg sjølv ikkje var av dei største verda har sett, men som var veldig nære bysentrum, og som gjorde store skader. Sist eg sjekka var talet på daude 65, med hundrevis sakna.
Det er rart korleis ein ser på ein naturkatastrofe med nye auge når det er så nære. New Zealand og Australia er litt som Norge og Sverige. Me likar å gjere narr av kvarandre, men innerst inne elskar me kvarandre. Det er veldig mange kiwiar (folk fra New Zealand) i Australia, inkludert mange på college.
Ei veldig god venninne av meg, flytta heim til Christchurch i desember etter å ha vore her i to år. Det gjekk bra med ho i skjelvet, ho var i 3. etasje på jobb, og bygningen på andre sida av gata raste saman i skjelvet.
Ei av dei eg bur med har ei søster som skal kome på besøk i morga. Denne søstera er for tida i New Zealand og ho eg bur me høyrte i dag frå mora, som hadde snakka med søstera. Søstera var på ein kafé under skjelvet, og då dei gjekk tilbake til hotellet var heile bygget i ruiner.
Ein slektning av meg var i Sydney førre veke, og eg møtte han og familien hans i nokre timar. I dag slo det meg at "eg trur dei er i Christchurch". Eg emaila dei, og fekk svar attende at dei er ein times flytur unna, og at det gjekk heilt bra med dei, men det set litt støkk i deg å tenkje over slike ting. "Kva om...?"
.....
Så tenkjer eg. Ja, du får litt støkk når slike ting hender så "nære" deg. Men kva når det er eit stort jordskjelv i Haiti eller sult i Sudan eller oversvømmelse i Bangladesh. Kvifor vert det så lett å berre skru av tv'en og seie "ein kan ikkje la alt gå innpå seg"? (Sjølv om folk som seier det ofte ikkje lar noko gå innpå seg. Ja, beskytt hjartet ditt, men ikkje beskytt det så masse at du ikkje får brukt det mot noko.)
Same dag som dette jordskjelvet er i New Zealand er det borgarkrigar eller tendensar til det i Libya, Egypt og Jemen. Tre forskjellige land, ikkje relatert. Kvifor har eg ikkje like stor medfølelse med alle dei uskyldige der?
Eg må dra meg sjølv litt i nakken.
Om eg ikkje hadde kunne gjort noko med alle desse situasjonane hadde eg sagt at ein kan ikkje bry seg om alt som hender i verda. Men eg kan gjere noko. Eg har ein Gud som kan forandre situasjonar og som høyrer på bønn, eg har ein munn å be med og eg har ein Hellig Ånd inni meg som hjelp meg.
Difor kan, bør og må eg bry meg.
Det betyr ikkje at eg skal sitte i tre timar kvar kveld og søke på google for å finne ut av alle dei forferdelige tinga som hender i verda. Nei. Men eg kan la hjartet mitt bli rørt. Ikkje være redd for å være 'svak' og bli rørt, men heller seie at kvar gong du høyrer om noko som berre er feil i verda, send ei stille bøn for dei. Om du ser på nyhetene og ser at 4 stykk er sakna/daude på ski, send ei bøn for familien.
Med dei store og dei små tinga. Ingenting er for stort for Gud og ingenting er for lite. Han bryr seg.
Så eg legg meg no, med New Zealand i mitt hjarte. Eg ber om at dette vakre landet vaknar opp i morga til miraklar. Til at folk ein trur er daude blir redda ut av ruinar. Til håp. Til framtid. Til lys i mørket.
Jesaja 61 i Message-versjonen passar så godt til denne situasjonen.
The Spirit of the Sovereign LORD is on me,
because the LORD has anointed me
to proclaim good news to the poor.
He has sent me to bind up the brokenhearted,
to proclaim freedom for the captives
and release from darkness for the prisoners,
to proclaim the year of the LORD’s favor
and the day of vengeance of our God,
to comfort all who mourn,
and provide for those who grieve in Zion—
to bestow on them a crown of beauty
instead of ashes,
the oil of joy
instead of mourning,
and a garment of praise
instead of a spirit of despair.
They will be called oaks of righteousness,
a planting of the LORD
for the display of his splendor.
They will rebuild the ancient ruins
and restore the places long devastated;
they will renew the ruined cities
that have been devastated for generations.
The Spirit of the Sovereign LORD is on me,
because the LORD has anointed me
to proclaim good news to the poor.
He has sent me to bind up the brokenhearted,
to proclaim freedom for the captives
and release from darkness for the prisoners,
to proclaim the year of the LORD’s favor
and the day of vengeance of our God,
to comfort all who mourn,
and provide for those who grieve in Zion—
to bestow on them a crown of beauty
instead of ashes,
the oil of joy
instead of mourning,
and a garment of praise
instead of a spirit of despair.
They will be called oaks of righteousness,
a planting of the LORD
for the display of his splendor.
They will rebuild the ancient ruins
and restore the places long devastated;
they will renew the ruined cities
that have been devastated for generations.