Kvar gong eg har eit slikt augneblikk minnar det meg om at eg ikkje er heime, at eg saknar heimen men og kvifor eg er her.
Eg hadde ei slik kjensle i dag og enda ei i går.
I dag då eg gjekk heim frå skulen lukta det plutseleg ei lukt som eg hadde gløymt fantes. Det lukta rett og slett (er du klar for dette?) ny fersk blyant. (Ikkje spør meg korleis eg lukta det.) Men det minna meg om dei fantastiske barne- og ungdomsskuledagane (som eg ikkje synst var så fantastiske då).
Det minna meg om å skrive på tavla, om å lære grunnleggande matte, om å lære å lese, om då livet var stressfritt, og om følelsen av første dag etter ein skuleferie - korleis kjem timeplanen til å sjå ut, kva lærarar har me i kva fag, kven kjem eg til å sitte med i klasserommet osv.
Det andre augneblikket var strengt tatt ikkje eit deja vu, men meir eit minne.
Då eg var på norsk connect på laurdag byrja me å snakke om graut. Det er slikt ein gjer på norsk connect. Så snakka med om forskjellige typar graut før ein seier - har de høyrt om semulegraut?
Etterpå satt eg og tenkte på farmor og farfar. Farmor lagde alltid semulegrynsgraut til oss (som me alltid kalte "semulie"grynsgraut). Eg tenkte på sommarminner på hytta utfor Ålesund, på svømming i tjernet og svømming ut for å få tak i vannliljer, på klatring opp på taket på hytta, på klatring i "nettet" på å springe rundt på graset i regnvær med søskenbarn, på å prøve å dytte vogna til min lillebror heilt bort til tjernet over alle steinane, på blåbærplukking, på hunder som sprang etter "oss" (les: mi søster), på store maurtuer, på bratte bakkar, på blide fjes, på norsk sommarvær som er ganske greit likevel.
Alt i alt har eg tilbringt litt tid på å tenke på det som har vore. Og det er vel og bra. Men alt dette får meg til å innsjå kor mykje eg går glipp av heime, og kor mange minner eg har her. Livet er annleis no. Hytta er solgt, farmor og farfar er i Himmelen, semulegrauten me kan lage er berre nesten like god, barneskulen er for lengst over og godt er det. Og livet er ganske bra.
Men eg tenker at om 10 år skal mine barn være med å lage like minner. Forhåpentlegvis i Norge. Med besteforeldre OG oldeforeldre på Fitjar. Med tante og onkel på Stord kanskje - og ein til onkel på Fitjar. Bading i Storavatnet ser eg for meg som ein sommarhit. Med oldemor sin graut og mormor sine yummy middagar. Med morfar (det er deg pappa) sine historiar.
Som om den gongen han sneik seg inn på Sunnmørsposten med katten sin då onkel skulle byrje på skulen. Pappa kom med på bilde med katten, mens onkel berre fekk med seg halve fjeset på biletet. Eller den gongen han krasja på sykkel. Skal ikkje fortelje den, spør han om du lurer.
5 kommentarer:
Ja dette høres koselig ut i framtida. Og masse kjekke minner fra gamle dager..
Her var mange kjekke minner. Det er vanlig at folk som har flyttet langt vekk begynner å tenke på "gamle" dager. Det gjelder også en stakkars Ålesunder som har havnet på Fitjar.
Da broren min skulle begynne på skolen (ett år før meg), så tok jeg med meg katten opp i skoleplana for å se på. Jeg bar katten 300 meter til skolen, slapp den ikke ned i skoleplana heller.
Så kom Sunnmørsposten for å ta bilde av de nye førsteklassingene. De trodde sikkert jeg skulle begynne på skolen, de spurte ikke - og jeg sa ikke noe (var bare 5 år). De stilte opp noen elever, med meg og katten i midten. Mi storesøster som gikk i 3. klasse kom også med på bildet, mens broderen som egentlig skulle vært med på bildet, bare fikk med halve fjeset sitt...
I tillegg tok de et bilde av meg og katten. Det bildet fikk vi kopiert opp, og det har jeg fortsatt.
Sykkelkrasjet var verre, da landet jeg oppi et tre. Jeg kolliderte så kraftig i en trestamme at jeg totalkrasja sykkelen (trykte han sammen), skrapa opp ene sida av fjeset og landet oppi treet (hang oppå ei grein). Heldigvis hadde jeg en storebror som sa: Ta min sykkel hjem, jeg kan ta med din. Han måtte dra/bære min ødelagte sykkel 2 1/2 kilometer hjem.
Dette var kortversjonen. Når jeg blir morfar så blir jeg vel som morfedre (?) flest, og tar med mange spennende detaljer :)
Kan legge til at Aafk noen år senere flytta hjemmebana si til Kråmyra. Da ble krasjtreet mitt inngangspartiet til Kråmyra stadion.
Nå spiller de på Colorline Stadion.
Hilsen en kommende morfar for kommende barnebarn
Så skjønt skreve<3
Ein ny fersk blyant lukte ganske godt egentlig:)
Kjempekoselig å lesa, savne gamledaga:)
Jadda, eg har planane klare. Haha pappa først trudde eg morfar hadde kommentert, men så handla da om ein stakkars Ãlesunder... Hahaha.
Eg glede meg te å komma heim te dåke fininga. Og takk for at du forklarte historiane papsi :)
Og ja den lukte godt h
hehe, tviler på at morfar vet om bloggen din en gnag.
Jeg og mimrer ganske mye, i dag satt vi her hele slekten og mimret, ofr gjøre det i Kristians konfirmasjon også!
Jeg pleier forresten å lage meg semulegrynsgrøt flere ganger i uken:P Maren ler og sier det er sånn gamle folk gjør.
Satser på at asken er grei fremover slik at du kan komme hjem. Tror ikke det blir et problem:)
Legg inn en kommentar